Tekst

Åpningstale, Bente Sommerfeldt Colberg. I Beredskap, SOFT galleri, 7/8 2014

Kjære Bente,

Rebekka Solnit skriver i sin bok ”The Faraway Nearby”:

What is your story? It´s all in the telling. Stories are compasses and architecture, we
navigate by them, we build our sancutaries and our prisons out of them and to be
without a story is to be lost in the vastness of a world that spreads in all directions like
archtic tundra or sea ice. To love someone is to put yourself in their place, we say,
which is to put yourself in their story, or figure out how to tell yourself their story. (s 7)

Bente Sommerfeldt-Colberg inviterer oss til å assosiere, tenke videre, hun forteller
ingen ferdige historier, snarere deler hun fragmenter med oss og ofte er de
motsetningsfylte.

Men det starter fra virkeligheten. Hun bruker hverdagsgjenstander. Disse setter hun
sammen, konstruerer mekaniske objekter eller skulpturer som utrettelig og rytmisk
gjentar en handling; et stoff rulles sakte opp og ut igjen, eller vris, skives tom for
vann, til bristepunktet. Vi kjenner det i kroppen. Ubehaget også. Vi gjenkjenner og
samtidig ikke. Verkene hennes er både harde og myke. Lette og tunge. De er
maskiner, som instrumenter i et laboratorium - og ikke. Kraftfulle, men likevel så
vare. Kalde, men de puster og pulserer.

Hun bruker rommet bevisst; tomrommet og oss. Vi aktiviserer ofte arbeidene,
mekanikken begynner å virke når vi kommer inn og nær. For så å ”hvile” eller
”fryses” til neste besøkende.

Prosessen fram til det presise arbeidet vi møter er møysommelig og lang, med tanke
bak hver eneste detalj. Ideene kan komme fra et inntrykk, en situasjon, en
fornemmelse, et ord – kobling mellom ord, et objekt… Derfra snirkles det inn:
Arbeidene er prøvd ut, drømt om, forkastet og jobbet med igjen. Det er Bente som
gjør alt - hun er ingeniøren, fysikeren, matematikeren, tegneren, sveiseren,
elektrikeren, skulptøren og montøren. Hun leter og tester. Til slutt er alt som er der
forankret i en betydning. Mekanikkens detaljer skjules ikke for oss, snarere er den
en viktig del av det hele. Inn i denne prosessen får også rommet og stedet arbeidene
skal vises oppmerksomhet, slik er det og her i SOFT galleri.

Bente viser to helt nye arbeider: objektet Nål og den mekaniske skulpturen
I Beredskap. Nål er nettopp det, en replika av en synål, men forstørret til over
menneskehøyde. Den henger tungt fra en hvit snor, en tilsvarende forstørret tråd.
Med mennesker i rommet får den en stille bevegelse. Dette rommet, galleriet for
tekstilkunst, gir objektet en egen resonans. Verket kan her for eksempel leses som
en hyllest til tekstilkunsten, det essensielle verktøyet, handlingene, prosessene bak.
Den gir meg også assosiasjoner over broderiets sosiale historie, for nålen er
allemannseie, vi trenger ikke være kunstnere for å brodere, sy, lage klær, stoppe og
reparere. Den bærer et potensiale for omsorg i seg. Men den er og brutal - den
penetrerer, trenger seg gjennom, stikker hull… Stor, blir den som et spyd.

Det andre arbeidet, I Beredskap, har også to spisser, som spyd i hver ende av
konstruksjonen, den ene peker innover i gallerirommet, den andre ut mot gata. Dette
arbeidet pulserer. To ”Ready mades”, to paraplyer, danner utgangspunktet for den
mekaniske skulpturen, der paraplyene vekselsvis sakte åpner og lukker seg, puster
mot hverandre.

Ideen til I Beredskap fikk Bente på en skytebane, der sammenhengen og møte
mellom våpen, sikte, pust, puls og konsentrasjon ble det hun tok med seg som
utgangspunkt. Tittelen på verket, og også utstillingen, I beredskap gir oss
assosiasjoner om fare. De siste ukene har disse to ordene stått med store bokstaver
overalt – Norge i beredskap, politiet, sykehuset, luftrommet… I beredskap – en
samlebetegnelse for å forsvare seg, takle noe, kunne stå i mot. Bente oppdaget at
uttrykket opprinnelig kommer fra det tyske ordet Bereithen som fra gammelt av
betød klar til å ri, antagelig ut i kamp? For henne ble det et forunderlig sammentreff.
Bente bor på gård og har hester. Det å ri har stor betydning for arbeidene hennes.
Ridningen finjusterer verktøyene som handler om rytme, balanse, bevegelse og
harmoni, alle essensielle kvaliteter eller deler av skulpturene hennes.

Jeg tenker at det å ri også handler om luft og rom - til å sortere tanker og inntrykk.
Det er nettopp det Bente gir oss i møte med arbeidene sine: Luft og rom for oss å
assosiere, bli oppmerksom, se, ikke bare her inne men følge spissen som peker ut til
gata - trafikken, lydene, verden der ute som er full av sammenhenger, kontraster,
forunderlige møter, hverdagsobjekter - synlige og usynlige, til nytte og til beskyttelse.
Toril Moi snakker i sin pamflett ”Språk og oppmerksomhet” om verdien av å rette et
oppmerksomt blikk på verden. Dette blikket kjennetegnes av å være kjærlig og
rettferdig, et blikk som evner å lytte, stille seg til rådighet for det man ser, men som
skjærer gjennom - som en nål, eller et spyd - når det trengs, viker ikke for det som er
ubehagelig. Jeg tror Bente ser på verden med et slikt oppmerksomt blikk. Arbeidene
hennes kan inspirere oss til å gjøre det samme: se ut - kjærlig og rettferdig.

Det er en stor glede å åpne denne utstillingen.

Gratulerer Bente.
Lise Bjørne Linnert

	_______________________________________________________________________________
	Lise Bjørne Linnert
	Åpningstale, Bente Sommerfeldt Colberg. I Beredskap, SOFT galleri, 7/8 2014 Kjære Bente, Rebekka Solnit skriver i sin bok ”The Faraway Nearby”: What is your story? It´s all in the telling. Stories are compasses and architecture, we navigate by them, we build our sancutaries and our prisons out of them and to be without a story is to be lost in the vastness of a world that spreads in all directions like archtic tundra or sea ice. To love someone is to put yourself in their place, we say, which is to put yourself in their story, or figure out how to tell yourself their story. (s 7) Bente Sommerfeldt-Colberg inviterer oss til å assosiere, tenke videre, hun forteller ingen ferdige historier, snarere deler hun fragmenter med oss og ofte er de motsetningsfylte. Men det starter fra virkeligheten. Hun bruker hverdagsgjenstander. Disse setter hun sammen, konstruerer mekaniske objekter eller skulpturer som utrettelig og rytmisk gjentar en handling; et stoff rulles sakte opp og ut igjen, eller vris, skives tom for vann, til bristepunktet. Vi kjenner det i kroppen. Ubehaget også. Vi gjenkjenner og samtidig ikke. Verkene hennes er både harde og myke. Lette og tunge. De er maskiner, som instrumenter i et laboratorium - og ikke. Kraftfulle, men likevel så vare. Kalde, men de puster og pulserer. Hun bruker rommet bevisst; tomrommet og oss. Vi aktiviserer ofte arbeidene, mekanikken begynner å virke når vi kommer inn og nær. For så å ”hvile” eller ”fryses” til neste besøkende. Prosessen fram til det presise arbeidet vi møter er møysommelig og lang, med tanke bak hver eneste detalj. Ideene kan komme fra et inntrykk, en situasjon, en fornemmelse, et ord – kobling mellom ord, et objekt… Derfra snirkles det inn: Arbeidene er prøvd ut, drømt om, forkastet og jobbet med igjen. Det er Bente som gjør alt - hun er ingeniøren, fysikeren, matematikeren, tegneren, sveiseren, elektrikeren, skulptøren og montøren. Hun leter og tester. Til slutt er alt som er der forankret i en betydning. Mekanikkens detaljer skjules ikke for oss, snarere er den en viktig del av det hele. Inn i denne prosessen får også rommet og stedet arbeidene skal vises oppmerksomhet, slik er det og her i SOFT galleri. Bente viser to helt nye arbeider: objektet Nål og den mekaniske skulpturen I Beredskap. Nål er nettopp det, en replika av en synål, men forstørret til over menneskehøyde. Den henger tungt fra en hvit snor, en tilsvarende forstørret tråd. Med mennesker i rommet får den en stille bevegelse. Dette rommet, galleriet for tekstilkunst, gir objektet en egen resonans. Verket kan her for eksempel leses som en hyllest til tekstilkunsten, det essensielle verktøyet, handlingene, prosessene bak. Den gir meg også assosiasjoner over broderiets sosiale historie, for nålen er allemannseie, vi trenger ikke være kunstnere for å brodere, sy, lage klær, stoppe og reparere. Den bærer et potensiale for omsorg i seg. Men den er og brutal - den penetrerer, trenger seg gjennom, stikker hull… Stor, blir den som et spyd. Det andre arbeidet, I Beredskap, har også to spisser, som spyd i hver ende av konstruksjonen, den ene peker innover i gallerirommet, den andre ut mot gata. Dette arbeidet pulserer. To ”Ready mades”, to paraplyer, danner utgangspunktet for den mekaniske skulpturen, der paraplyene vekselsvis sakte åpner og lukker seg, puster mot hverandre. Ideen til I Beredskap fikk Bente på en skytebane, der sammenhengen og møte mellom våpen, sikte, pust, puls og konsentrasjon ble det hun tok med seg som utgangspunkt. Tittelen på verket, og også utstillingen, I beredskap gir oss assosiasjoner om fare. De siste ukene har disse to ordene stått med store bokstaver overalt – Norge i beredskap, politiet, sykehuset, luftrommet… I beredskap – en samlebetegnelse for å forsvare seg, takle noe, kunne stå i mot. Bente oppdaget at uttrykket opprinnelig kommer fra det tyske ordet Bereithen som fra gammelt av betød klar til å ri, antagelig ut i kamp? For henne ble det et forunderlig sammentreff. Bente bor på gård og har hester. Det å ri har stor betydning for arbeidene hennes. Ridningen finjusterer verktøyene som handler om rytme, balanse, bevegelse og harmoni, alle essensielle kvaliteter eller deler av skulpturene hennes. Jeg tenker at det å ri også handler om luft og rom - til å sortere tanker og inntrykk. Det er nettopp det Bente gir oss i møte med arbeidene sine: Luft og rom for oss å assosiere, bli oppmerksom, se, ikke bare her inne men følge spissen som peker ut til gata - trafikken, lydene, verden der ute som er full av sammenhenger, kontraster, forunderlige møter, hverdagsobjekter - synlige og usynlige, til nytte og til beskyttelse. Toril Moi snakker i sin pamflett ”Språk og oppmerksomhet” om verdien av å rette et oppmerksomt blikk på verden. Dette blikket kjennetegnes av å være kjærlig og rettferdig, et blikk som evner å lytte, stille seg til rådighet for det man ser, men som skjærer gjennom - som en nål, eller et spyd - når det trengs, viker ikke for det som er ubehagelig. Jeg tror Bente ser på verden med et slikt oppmerksomt blikk. Arbeidene hennes kan inspirere oss til å gjøre det samme: se ut - kjærlig og rettferdig. Det er en stor glede å åpne denne utstillingen. Gratulerer Bente. Lise Bjørne Linnert